Nikolai Astrup Geelmuydens ekspresjonisme

Erik Dæhlin skriver i sin bok om Nikolai (”Overvinnelse” Labyrinth Press 1999) : ”Nikolai har inntil den endring vi er vitne til, dels skildret den dramatiske naturen på Vestlandet, dels den mer intime i og i nærheten av Østmarka i Oslo. ”Videre skriver han: ”Det nye som vi nå er vitne til har lenge ligget og ulmet under overflaten. En skulptur fra begynnelsen av 1970-årene viser en amputert mann som innenfor et begrenset rom sitter fast i sin rullestol. Her er hensynsløs utlevering – og ingen nåde – ingen forsoning – slik vi ofte ser i hans senere arbeider. ”Et annet sted skriver han: ”De unødvendige detaljene blir fjernet, og vi får følelsen av det vi ser er kjernen – essensen – av det som fremstilles. Fargene er blitt livligere og de ligger gjerne i ensartede plan, i det hele er billedplanet respektert og hvert bilde har fått et dekorativt preg.
Det som før har vært utelatt er nå blitt hovedsak. En demning er blitt åpnet og nye kilder strømmer ut. Kildene er fra hans egen dramatiske livsskjebne. Det kan være direkte skildringer av opplevelser – minner – fra hans liv – la oss kalle dem sinnbilder. Slik kan snøen i skogen eller veggen i sykestuen være rød med et visst feberaktig skjær. Ellers møter vi symboler, et brusende glass kan for eksempel gi uttrykk for rus, om enn ikke betinget av alkohol. Mest dreier det seg om metaforer som når dyr opptrer i menneskenes sted. -Glede over yrende liv eller lengsel etter dette kommer til uttrykk, men like ofte virker det vi ser sårt og mer enn det – vi møter angst, ensomhet, forlatthet og fysisk og psykisk smerte, ja, den rene fortvilelse. Omskriving – og ikke minst humoren som ofte danner klangbunn – kan bidra til at vi får en viss avstand til det vi ser, og vi blir dermed i stand til å delta.
Uten tvil er det lyst som ligger til grunn for Geelmuydens utfoldelse. På den annen side må det ha krevd vilje og fremfor alt mot for å konfrontere seg med mange av de temaene han har tatt opp – det betyr jo en blottleggelse. Desto større må seieren etter overvinnelsen ha vært, og vi betraktere kan bli delaktige i den frigjøring som har funnet sted.


Lektor Karin B. Garberg skriver om disse bildene i en utstillingskatalog: ” Han tar oss med på en reise – en ytre og indre reise, en livsfrise, kunstnerens livsfrise.”
” Svarte senger” er for meg det sterkeste bildet – barn bak gitter – innestengte – utestengte – med titteglugger ut til en verden de ikke har del i. Det maner til ettertanke,
og upåvirket går man ikke fra det.
Noen bilder har en litt bisarr humor med spark i flere retninger som for eksempel ” Lille Mann”, der han selv antyder et mulig innlegg i kjønnsrollekampen og ”Et slags selvportrett” der tolkningsmulighetene nærmest står i kø. Til slutt vil jeg nevne ”Speiling”. Kunstneren er hjemme igjen – til utgangspunktet – røttene. Ringen er sluttet Bildene varierer i fargebruk, men er alle ledd i en kontinuitet.
Geelmuyden har utviklet et formspråk som minner litt om pointilisme, men har videreutviklet den, rendyrket den og gjort den til sin - en slags maksipointilistisk stil, der et helt bevisst kaleidoskop av flater og farger utfyller hverandre og danner en avbalansert og spenstig helhet.”


Utdrag av kritikk fra siste utstilling 2003 av kunstkritiker Per Christensen. Overskrift: ”Kunstner med intenst koloristisk sinn” – ”I ”Angst”, som er et av de mest sentrale verkene, sitter en person sperret i en stol med to sprikende hender mot seg. De er i sort og rødt. Det røde symboliserer kanskje blod eller fare. Bildet virker sterkere på meg enn noen psykiatrisk utredning av dette vonde temaet. I høy grad et litterært uttrykk. Men kunstneren balanserer det hårfint med koloristisk treffsikkerhet.
Man kan spørre seg : Hvorfor disse flekkete innslagene i figurene og landskapene? Jeg tror de tilfører en vitalisering av billedelementene, samtidig som de forsterker rytmen. Arne Ekelandhar gjort det. Og man ser det også hos Håkon Bleken.
De psykiske og fysiske påkjenninger som har preget kunstnerens livsløp eksponeres også i ”Sorte senger”. De mørke sengestolpene og den øvrige koloritt løfter bildet utover det personlige minnefelt. –I ”Den gamle” er det vemod og resignasjon i figuren med bøyd rygg. Fortiden er billedliggjort i et ungt kvinneansikt i en trestamme. Men grenene bærer ingen frukter. Denne resignasjonen går også igjen i ”Ønskekvisten”, hvor en gammel skikkelse konfronteres med en viril mann med fløyte. Kanskje det mest originale verk, hvor han også spiller på stor malerisk innlevelse.
”Spania” gir en behagelig siesta fra alvorstyngede motiver. Den rødbrune Middelhavsjorden gjenspeiles i himmelen mot et velvalgt grønt felt med sorte elementer av dyr. Denne intense gleden over livet går også igjen ”På stranden” og i ”Blomst”

Se bildene